Nyromantikken er navnet på perioden fra 1890-1900. Nyromantikken oppsto ved siden av de realistiske tankene som fremdeles sto sterkt på denne tiden. Det er viktig å merke seg at det var en liten andel av befolkningen som lot seg rive med av de nyromantiske ideene. Samtidig med at de fleste fremdeles var tilhengere av realismen og naturalismen, valgte et lite knippe kunstnere og forfattere å hive seg på denne bølgen. Nyromantikerne mente litteraturen skulle innholde noe mer enn kritikk av samfunnet. Det irrasjonelle mennesket, som lar seg styre av sine følelser skulle nå skildres. Svært viktig i forbindelse med nyromantikken er det ubevisste sjeleliv. Dette uttrykket ble innført av Knut Hamsun i artikkelen "Fra det ubevisste sjeleliv", som ble utgitt i tidsskriftet Samtiden i 1890. Forfattere og kunstnere forsøkte å skildre det uforklarlige og det mystiske som finnes i alle mennesker.
I litteraturhistorien har vi noe som kalles for en pendeleffekt. Det vil si at en periode preget av følelser ofte avløses av en periode preget av fornuft. Deretter kommer følelsene, som en reaksjon på fornuften, igjen i fokus. Nyromantikken er nettopp et slikt pendelslag. Ideene som oppsto i denne perioden var en reaksjon på realismen og naturalismen. Nyromantikerne tok et oppgjør med industrialiseringen, og resultatene av den. Spesielt var de negative til hvordan de voksende byene førte til et fremmed og kaldt forhold mellom menneskene.
I tillegg til denne pendeleffekten, kan også det faktum at det nærmet seg et århundreskifte, ha vært en medvirkende årsak til at nyromantikken oppsto. Det franske utrykket ”fin de siède”, som betyr slutten på århundre brukes ofte når vi omtaler nyromantikken. Med det menes at det oppstår en spesiell stemning når vi nærmer oss et nytt århundre. Menneskene var usikre på hva fremtiden ville bringe, og hvordan verden nå ville utvikle seg. Mange mistet troen på en bedre fremtid. Dette er typiske trekk ved nettopp nyromantikken. En liknede tendens så man for øvrig rundt millieniumsåret 2000.
Som nevnt var nyromantikken ingen epoke som fanget den brede del av befolkningen. Det var kun få personer som lot seg inspirere og rive med. Til gjengjeld ble flere av disse nyromantikkerne store personer både i sin samtid og i senere tid. Den største av dem, nyromantikkens far, var forfatteren Knut Hamsun (1859-1952). Han var en av de aller første som virkelig gikk til angrep på den kritiske realismen, og utviklet en ny og annerledes skrivemåte. Et av hans største verk, Sult, er et klassisk eksempel på en nyromantisk roman. Sult handler om en fattig forfatter i Kristiania. Boka skildrer mannens følelsesliv, og hvordan det indre styrer han. I den desperate situasjonen han er, lar han seg styre av irrasjonelle tanker og sitt ubevisste sjeleliv.
I litteraturhistorien har vi noe som kalles for en pendeleffekt. Det vil si at en periode preget av følelser ofte avløses av en periode preget av fornuft. Deretter kommer følelsene, som en reaksjon på fornuften, igjen i fokus. Nyromantikken er nettopp et slikt pendelslag. Ideene som oppsto i denne perioden var en reaksjon på realismen og naturalismen. Nyromantikerne tok et oppgjør med industrialiseringen, og resultatene av den. Spesielt var de negative til hvordan de voksende byene førte til et fremmed og kaldt forhold mellom menneskene.
I tillegg til denne pendeleffekten, kan også det faktum at det nærmet seg et århundreskifte, ha vært en medvirkende årsak til at nyromantikken oppsto. Det franske utrykket ”fin de siède”, som betyr slutten på århundre brukes ofte når vi omtaler nyromantikken. Med det menes at det oppstår en spesiell stemning når vi nærmer oss et nytt århundre. Menneskene var usikre på hva fremtiden ville bringe, og hvordan verden nå ville utvikle seg. Mange mistet troen på en bedre fremtid. Dette er typiske trekk ved nettopp nyromantikken. En liknede tendens så man for øvrig rundt millieniumsåret 2000.
Som nevnt var nyromantikken ingen epoke som fanget den brede del av befolkningen. Det var kun få personer som lot seg inspirere og rive med. Til gjengjeld ble flere av disse nyromantikkerne store personer både i sin samtid og i senere tid. Den største av dem, nyromantikkens far, var forfatteren Knut Hamsun (1859-1952). Han var en av de aller første som virkelig gikk til angrep på den kritiske realismen, og utviklet en ny og annerledes skrivemåte. Et av hans største verk, Sult, er et klassisk eksempel på en nyromantisk roman. Sult handler om en fattig forfatter i Kristiania. Boka skildrer mannens følelsesliv, og hvordan det indre styrer han. I den desperate situasjonen han er, lar han seg styre av irrasjonelle tanker og sitt ubevisste sjeleliv.
En annen nyromantikker var Sigbjørn Obstfelder (1866-1900). Til tross for sitt korte liv ble han den største nyromantiske dikteren i Norge. Diktet ”Jeg ser”, som han skrev i 1890 får virkelig frem essensen i nyromantikken. ”Jeg ser” handler om en person som observerer verden og beskriver det den ser. Ved å lese diktet får man et klart inntrykk av at personen sliter med en strekt følelse av angst og ensomhet. I tråd med nyromantikkens ideer skriver Sigbjørn Obstfelder i dette diktet om en av samfunnets utstøtte. Jeg-personen føler seg utenfor alt det den observerer og skildrer.
En annen viktig person i nyromantikken var Edvard Munch. Munch lot pennen ligge, og grep i stedet penselen for å fremme sitt budskap. Munchs malerier er den dag i dag anerkjente over hele verden. Blant dem er Aften på Karl Johan. Bildet viser mennesker med tomme og stirrende ansikter. Hver og en går de omkring med en fremmedfølelse, angst og uro. Det Munch illustrerer er det Hamsun og Obstfelder skrev om, nemlig hvordan de kaotiske byene, som stadig vokste, gjorde menneskene kalde, ensomme og anonyme.
Avslutningsvis vil jeg forsøke å se på hvor nyromantikken stiller seg i forhold til det moderne prosjekt. Nyromantikkerne var preget av det vi kaller desilisjonisme. Det innebar at de hadde mistet troen på et bedre samfunn. De følte at optimismen de en gang hadde hatt bare var illusjon og falske forhåpninger. Dette står som den strake motsetningen til det moderne prosjekt, som innebærer nettopp håpet og troen på fremskritt. Å gjøre verden til et bedre sted å være er visjonen til den moderne prosjekt. Vi kan altså si at nyromantikken ble et slag i mellomgulvet for det moderne prosjekt.
Kilder:
.jpg){kind=link}
